Milano blir stadig mer utilgjengelig: Boligprisene øker raskere enn inntektene

Boligmarkedet i Milano viser en økende ubalanse mellom boligkostnader og inntektsnivå, ifølge den tredje rapporten fra Observatoriet for rimelige boliger (OCA) fra april 2026. Vanskelighetene med å dekke boligkostnader er ikke lenger midlertidige, men har blitt et vedvarende strukturelt problem.

Det blir stadig vanskeligere å ha råd til å bo i Milano kun basert på lønnsinntekt. Bolig- og transportutgifter utgjør nå opptil 60 % av månedsinntekten. Dette problemet har spredt seg utover byens grenser og påvirker hele byområdet i Milano.

Milano forblir et attraktivt senter for arbeid og studier, men det blir samtidig stadig mindre tilgjengelig for vanlige innbyggere. Uten en langsiktig strategi advarer eksperter om alvorlige konsekvenser for byens sosiale og økonomiske balanse.

Prisveksten overstiger lønnsveksten

I 2024 fortsatte boligprisene å stige:

• Eiendomsprisene økte med 8,5 %;
• Leieprisene økte med 6,8 %;
• Gjennomsnittslønningene økte bare med 4,2 %, noe som er under inflasjonsraten.

For arbeidere med middels til lav inntekt er situasjonen enda verre:

• Inntektene for arbeidere økte bare med 3,7 %;
• Kontorarbeidernes lønninger økte med 2,6 %.

Gapet mellom levekostnader og inntekt påvirker muligheten til å leie eller kjøpe bolig i økende grad. Familiesparing, hjelp fra slektninger eller ekstern økonomisk støtte blir stadig viktigere.

Leiemarkedet blir mindre stabilt.

Den gjennomsnittlige leieprisen i Milano nådde 201 euro per kvadratmeter per år. Antallet langtidskontrakter synker, mens antallet midlertidige og fleksible leieavtaler øker.

Selv boliger med avtalt leie, som tidligere ble ansett som rimeligere, har nå priser som ligger nærmere markedsnivået. Dette reduserer i praksis deres sosiale funksjon.

Inntektene til befolkningen polariseres, boligmarkedet krymper

Inntektsfordelingen i Milano viser en tydelig sosial lagdeling:

• Mer enn halvparten av skatteyterne tjener mindre enn 26 000 euro per år;
• Nesten en tredjedel tjener mindre enn 15 000 euro.

På denne bakgrunnen har den gjennomsnittlige innbyggeren råd til stadig mindre boareal. I mange tilfeller er tilgjengelig plass allerede under minimumsstandardene for bolig på markedet.

Boligproblemet er ikke bare vanskelig - det er faktisk i ferd med å bli uløselig for mange.

Milanos faktiske befolkning er større enn den offisielle.

Et av de mest interessante funnene i studien var forskjellen mellom det offisielle innbyggertallet og den faktiske befolkningen i byen.

Basert på mobildata konkluderte analytikere med at selv om Milano offisielt har 1,4 millioner innbyggere, bor det faktisk over 1,6 millioner mennesker permanent i byen. Dette inkluderer studenter, midlertidige arbeidere og personer som ikke er registrert offisielt.

Dette legger ytterligere press på leiemarkedet, transport og byens tjenester.

Kortidsleie forverrer krisen

Etter pandemien har markedet for korttidsleie vokst raskt. Flere leiligheter blir konvertert til turistformål, noe som reduserer tilbudet av langtidsboliger for byens innbyggere.

I løpet av de siste fem årene:

• Andelen langtidsleie har falt fra 66 % til 51 %;
• Midlertidige og korttidskontrakter utgjør nesten halvparten av markedet.

Dette gjenspeiler den økende turistattraktiviteten i Milano på den ene siden, og økt ustabilitet for de som søker permanent bolig og arbeid på den andre siden.

Mangelen på hotellinfrastruktur har økt presset på den private boligmassen ytterligere.

Boligkrisen sprer seg utover Milano.

Problemer med boligpriser har ikke begrenset seg til Milano alene, men har også påvirket nabobyer i storbyområdet.

Selv i kommuner med gode forbindelser til Milano, stiger leieprisene raskt. Mange innbyggere flytter lenger unna sentrum i et forsøk på å redusere kostnader, men besparelsene er ikke så betydelige på grunn av transportutgifter.

Ifølge studien:

• Bolig og offentlig transport kan nå utgjøre 50-60 % av inntekten;
• Bruk av bil kan noen ganger øke denne andelen til 80 %.

I tillegg til den økonomiske byrden, skaper dette også miljø- og infrastrukturproblemer.

Omfattende tiltak er nødvendige

Forfatterne av rapporten understreker at boligspørsmålet er tett knyttet til sosialpolitikk, byplanlegging og arbeidsmarkedet.

Erfaringene fra forstadsområder viser behovet for:

• samarbeid mellom kommuner;
• samlet forvaltning av byområdet;
• integrering av boligpolitikk i det sosiale støttesystemet.

Spesiell oppmerksomhet rettes mot sammenhengen mellom bolig og sysselsetting. De høye levekostnadene påvirker allerede bedrifters evne til å tiltrekke og beholde ansatte. Derfor blir midlertidige boligløsninger knyttet til sysselsetting diskutert i økende grad.

En langsiktig strategi er nødvendig

Rapportens siste del vurderer bolig som en strategisk infrastruktur som er avgjørende for byens økonomiske konkurranseevne og sosiale stabilitet.

Eksperter hevder at rimelig leie ikke bør overstige 100–110 euro per kvadratmeter per år. Når denne grensen overskrides, begynner til og med nøkkelarbeidere som er essensielle for byens drift å bli presset ut av boligmarkedet.

Hovedkonklusjonen er at det ikke lenger er tilstrekkelig å bare analysere problemet. Milano trenger en helhetlig og langsiktig politikk som tar for seg bolig-, transport- og sysselsettingsspørsmål på hele byområdenivået.